On Being a Performance Parent / Om det å være en forestillingsforelder

I'm sitting here, on the train from Gothenburg to Malmö, observing the Swedish landscape outside the window while letting my thoughts go. In the midst of my half- focused calmness I suddenly feel the urge to double-check my luggage. Is everything here? The pink meatloaf chair… the projection frame, the costume… the sequined shoes, the fishing-hook... I´m on my way to Malmö to, after a long, start intensively rehearsing and re-working my solo-performance Turtleyou. The thought of re-working and performing a new version at The Brick in November makes me feel exited, also slightly terrified. When Turtleyou first premiered at Abundance International Dance Festival in Sweden in 2013 it implied my debut as a choreographer/director. The process of creation was without doubt the most lonesome creation process I´ve ever been a part of, but also one of my most strengthening and meaningful ones. In fact, I think the process of creating Turtleyou really altered me in some ways, on a highly personal level. Not only in the sense that I actually became a vegetarian while creating it due to all the research on the unethical and destructive aspects of the worlds meat-industry. Once again, I’m looking out the window. The first discovery that later developed into Turtleyou, happened on a day quite similar to this one. I was visiting my parents´ house in Norway, helping them go through a bunch of old things they wanted to get rid of, when I suddenly came over an old cook book I hadn’t seen before. For some reason I got the impulse of opening it on a random page. And there it was. The text that was to be the beginning of an important personal journey of choreographic and thematic investigation; ”Turtle Soup, Real”, I read.  Strange. Why Turtle soup real? Then I noticed a bunch of other recipes for “turtle” soup further down the page, but none of them actually had turtle in them. One was with chicken, another one with beef... that´s so odd! This was not the only strange thing though, and when I read further down in “Turtle Soup, Real” I almost didn’t believe my own eyes. Was this a real recipe? I double checked the book cover. Yes, the book is called “Big cook book” and was apparently written in the 50´s by an -at the time- quite famous Norwegian chef called Henriette Shønberg Erken. What surprised me was that the recipe describes in detail how to slaughter a living turtle with ones own hands. And it does it in a really dry way that make it seam as if hanging a living, wriggling turtle by its legs and wait for it to poke its head out Is the most ordinary spare-time activity one could do in life. As I read, a strange mixture of disgust and amusement spread in me, I didn’t know whether to laugh or feel empathetic towards the poor turtle. But, anyways… how come actually, this feeling of being slightly terrified?   Well, Paradoxical it may sound, I think the lonely aspect of the creation-process during 2013/14 is an important reason why I have come to experience Turtleyou a bit as… my performance-child. Because I experience that it very much came from me, I made it grow.   And I have grown as part of making it grow. And as the mother of this performance I know it´s not perfect. As nothing is ever perfect. But I feel some kind of love towards it, regardless of that. That´s why I love making stage art I think. Because I easily feel joy when being in a process of making something grow. Even if it is never perfect. The thing is that making something grow is also slightly terrifying. Because of the inevitable fact that you can never truly know what the outcome will be until it´s actually made. You can have hunches, fears and hopes about it, methods of conducting the process in a way to open the likeliness of certain types of possible outcomes, but you can never really know what it will become until it´s made. So, In other words I´d say I´m quite excitedly terrified to finally getting into this new round of artistic exploration. Let´s dig into the unknown and see what happens!


Jeg sitter her, på toget mellom Gøteborg og Malmø og observerer landskapet utenfor mens jeg lar tankene fly. Midt i min halvfokuserte avslappahet får jeg plutselig behov for å dobbeltsjekke bagasjen. Er alt med? Den rosa kjøttdeig-stolen.. projeksjonsskjermen, kostymet.. paljettskoene, fiskekroken.. Jeg er på vei til Malmø for å starte en intensiv periode med å jobbe fram en omarbeidet versjon av min soloforestilling Turtleyou, etter et par år uten å spille den. Tanken på å skape en ny versjon for å spille den på teatret The Brick i Brooklyn i november gjør meg både glad og spendt, men ikke desto mindre smule vettskremt. Når Turtleyou først premierte på Abundance International Dance Festival I Sverige I 2013 innebar det min debut som koreograf/regissør. Prosessen med å lage forestillingen er nok utvilsomt den mest ensomme prosessen jeg noen gang har vært en del av, men også en av de mest utviklende og meningsfulle. Faktisk føler jeg at prosessen med å skape Turtleyou har bidratt til å forandre meg som person på et veldig personlig plan. Og ikke bare gjennom at jeg faktisk ble vegetarianer mens jeg utviklet den, gjennom all lesing og undersøking av diverse uetiske aspekter ved verdens kjøttindustri. Igjen ser jeg ut gjennom vinduet. Den første oppdagelsen som senere ble til ideen om Turtleyou fant sted på en dag liknende denne. Jeg var på besøk hos mine foreldre for å hjelpe dem med å gå igjennom en masse gamle ting de ville kvitte seg med, da jeg plutselig kom over en bok jeg ikke hadde sett før. Jeg slo opp på en tilfeldig side, og der var den, teksten som skulle bli starten på en lang, personlig koreografisk og tematisk reise for meg; «Skilpaddesuppe», ekte. Pussig. Hvorfor Skilpaddesuppe, ekte? Så oppdaget jeg at det fantes flere andre oppskrifter på skilpaddesuppe lenger ned på siden, men ingen av dem hadde skilpadde i seg, en var med kylling, en annen med oksekjøtt.. skikkelig odd! Dette var dog ikke den eneste rare tingen, for når jeg leste hele oppskriften «Skilpaddesuppe, ekte» kunne jeg nesten ikke tro mine egne øyne. Oppskriften beskriver i detalj hvordan man skal slakte den levende skilpadden med sine egne hender. Og den framstiller det hele på en tørr måte som får det til å framstå som om det å henge opp en sprellende og livs levende skilpadde etter bakbeina for å vente på at den skal stikke hodet ut er den mest dagligdagse handlingen man kan gjøre. Mens jeg leste ble jeg fylt av en forvirra mix av avsky og lattermildhet, jeg visste ikke om hvor vidt jeg ville le, bli provosert eller føle empati med den stakkars skilpadden. Var dette en virkelig oppskrift? Jag dobbeltsjekket bokomslaget. Ja, boken het Stor Kogebog og var tydeligvis skrevet av en -i sin tid- ganske kjent norsk kokk ved navn Henriette Schønberg Erken. Uansett. Hvorfor denne smulen vettskremthet oppi alt dette? Pradoksalt nok tror jeg det henger sammen med at den ensomme prosessen med å lage forestillingen i 2013/14 paradoksalt nok har bidratt til at jeg opplever Turtleyou litt som.. mitt forestillingsbarn på en måte. Jeg opplever at Turtleyou virkelig har kommet fra meg. Og som forelderen er jeg klar over at forestilingsbarnet Turtleyou ikke er perfekt. På samme måte om at ingenting noengang kan være akkurat det. Perfekt altså, alt kan alltid bli bedre, eller annerledes. Men som forestillingsforelder føler jeg en slags kjærlighet, uansett. Det er nok derfor jeg setter så stor pris på å holde på med scenekunst. Fordi jeg så lett føler en glede over å være i en prosess av å få noe vokse. Uansett om resultatet alltid kan bli bedre, det finns alltid ett eller annet for tilfellet uoppdaget, eller ikke helt ferdigutviklet potensial. Men det å være i slike prosesser er jo også en aldri så liten smule fryktingytende. På grunn av det uunngåelige faktum at du aldri virkelig kan vite hvordan resultatet blir før det du lager faktisk er ferdig. Du kan ha en magefølelse for hvordan det kanskje vil bli, du kan ha visjoner, frykter og forhåpninger. Og metoder for å styre prosessen på en måte som gjør visse potensielle utfall mer sannsynlige enn andre. Men du kan aldri virkelig vite hvordan noe vil bli før du faktisk har utvikla det. La oss kaste oss ut i det ukjente og håpe på det beste. Med skrekkblandet fryd.